Tilbake til krigen i Ski

I Nordby ligger gården Gårdmannsbråten, husmannsplass under Østre Nordby frem til midten av 1800-tallet, da den ble frikjøpt. Den ble i 1908 kjøpt av ingeniøren Carl Wilhelm Søderberg. I 1933 trakk han seg tilbake fra Elkem, etter 20 års ansettelse, og flyttet ut til gården. Søderberg var utdannet i Kristiania og i Hannover i Tyskland. Som mange sikkert kjenner til, er hans navn for alltid knyttet til Søderberg-elektroden, som ble patentert i 1918. Den siste Søderbergelektroden i Norge ble slått av på Hydros anlegg på Karmøy den 13.3.2009 klokken 9.01.

Søderberg giftet seg i Stockholm i 1900, med Svea Valborg Charlotta (Lotta) Morell, en svensk sangerinne. I 1903 fikk de datteren Gerd, som fikk kjælenavnet Mosse. Gerd studerte ved Universitetet i Oslo, og videre fiolinbygging ved Bauhausschule i Weimar. Som profesjonell fiolinbygger ble hun ansatt ved et verksted i Stockholm. Og så møtte hun den unge arkitekten og kunstneren Olof Harder (Olle) Santesson. Vielsen fant sted i Nordby kirke 6. september 1927, og bryllupsmiddag ble holdt på Gårdmannsbråten. Olle kom også fra ”det gode borgerskap”, hans far Henrik Santesson var advokat, häradshövding og Nobelstiftelsens første administrerende direktør.  Bildet viser Gerd og Olle på Gårdmannsbråten i 1926. Foto: Akershus fylkesmuseum.

De to bosatte seg i Stockholm. I 1928 fikk paret sønnen Kåre, som har arbeidet innenfor teater og film i Sverige, som skuespiller og regissør. Den lille familien og deres venner gjorde reiser i Europa, og opplevde blant annet at en av deres beste venner og medreisende ble drept av falangister i Spania i 1936. Gjennom kontakter fra studietiden i Weimar, var Gerd også tidlig klar over Hitlers internering av landsmenn kort etter maktovertakelsen i 1933.

Gerd hadde vokst opp og gått på skole i Norge, og hun hadde sine foreldre her. Hun hadde sin store bekjentskapskrets fra skole- og studietiden her, og hun var ganske sikker på at mange av dem ville delta i det motstandsarbeidet som hun regnet med ville komme. Dertil må hun ha hatt en intens aversjon for alt som smakte av undertrykking og totalitær maktbruk. Da krigen kom til Norge var hun allerede involvert i hjelpearbeidet til fordel for Finland. Så hva kunne hun gjøre for å hjelpe sine landsmenn? I denne perioden var det ikke lett å organisere slikt arbeid, Sverige var offisielt nøytralt, og mange i maktapparatet der var tyskvennlige. I 1940 ble den delen av den svenske straffeloven som omhandlet politisk eller militær etterretningsvirksomhet skjerpet, med en minimumsstraff på to år. Uansett ville hennes arbeid utvilsomt falle inn under den kategorien. Og Stockholm krydde dessuten av personer med skjulte agendaer.

Imidlertid hadde hennes mor fått leddgikt, noe som gjorde henne mer eller mindre invalid, og med en legeerklæring om at moren var døende, fikk Gerd og den elleve år gamle linluggen Kåre innreisetillatelse. Dette fikk de hele fire ganger. Gerds kusine Ingrid var gift med Sveriges utenriksminister Günther, tidligere Sveriges ambassadør til Norge, en kontakt hun sikkert benyttet for det den var verdt. Hun oppsøkte også en eks-forlovede i Oslo, som nå var høyt ansett NS-medlem. At hun hadde studert i Tyskland, som sin berømte far, kan også ha hjulpet. Hun gjorde altså fire ”lovlige” reiser til Norge, somrene 1940, -41, -42 og -43, og hvor mange illegale, er det ingen som vet.

Etter en slik reise skrev hun en rapport på 9 sider, som ble sendt til den norske legasjonen i Stockholm. Hun forteller om forholdene for fanger på Grini og Møllergata 19, om tortur, om mangel på matvarer, klær, skotøy og medisiner, om nazifiseringen av rettsvesen, skolevesen, kirke, og ikke minst om sensur og mangel på informasjon. Hun nevner et friluftsmøte på Ski, der sjefen for Quislings Politidepartement, Jonas Lie, skulle holde tale. For å få tilhørere, ble hans håndlangere sendt ut rundt omkring på Ski for å samle opp folk de fant. Disse ble tvunget til å være tilhørere under trussel om arrestasjon. Bildet viser Gerd Santesson. Privat foto gjengitt i Rune Bokholms bok «Føre... Under.... Efter...»

Hun fikk utgitt en pamflett på 15 sider, til den nette pris av 25 øre. Den kom i begynnelsen av 1942. Svenske aviser var imidlertid svært forsiktige med å ta inn noe om de virkelige forholdene i Norge de to første årene av okkupasjonen, og det var også pressesensur i Sverige. Gerds arbeid for at svenske aviser skulle skrive om forholdene i okkupasjonsmaktens fengsler, blant annet bruken av tortur, fikk utenriksminister Günther til å si til henne: ”Men snälla Mosse, det där kan ju inte vara sant, kom ihåg att tyskarna är ett kulturfolk”. Likevel fikk hun enkelte aviser til å bruke den informasjonen hun kom med, med det resultat at 17 svenske aviser ble beslaglagt, da de publiserte disse opplysningene. 

Hun startet et intenst arbeid med å få i gang et lite tidsskrift, ”Håndslag”. Hennes mann Olle fikk ansvar for design av tittelen, og for layout før det gikk til trykking. Hun skrev et brev til Trygve Lie i regjeringen i London, datert 11. mai 1942, der hun la fram planene for Håndslag. Planene ble bifalt, og tidskriftet skulle offisielt deles ut til nordmenn som kom over til Sverige. Bladet ble trykt som legalt, svensk tidsskrift for å komme forbi det første hinderet – den svenske justisministeren K.G. Westman. Å smugle noe slikt inn i Norge, ville stride mot svensk lov, men dette var hele tiden Gerds hensikt. Den svenske forfatteren Eyvind Johnson ble ansvarlig utgiver/offisiell redaktør, men i praksis var Torolf Elster, senere NRK-sjef den egentlige redaktøren. Håndslag ble smuglet inn til Norge fra 1942 til 1945, på det meste 15–20 000 eksemplarer, A5-format, fra 16 til over 40 sider. Det utkom 65 nummer som ble trykt på tynt såkalt bibelpapir. Bildet viser Håndslags første førsteside med Eyvind Johnsons programerklæring. Foto: Nasjonalbiblioteket, Kartsamlingen.

Om Gerds lovlige reiser til Norge, vet vi at sommerferien ble benyttet – Kåre skulle jo være med, for å besøke sine besteforeldre på Gårdmannsbråten, og for å hjelpe til med å huske kodede meldinger, navn, adresser. Vel framme på gården, ble det hans jobb å skrive ned alle meldingene på papirlapper, putte dem i ”syltburkar”, som han sier, og gjemme dem i en steinrøys ved gården. Patriotiske Norgesglass ble brukt til dette formålet! Ble man arrestert og forhørt på Victoria Terrasse eller i Møllergata 19, var det best å vite minst mulig. Så gjemmestedet var Kåres eget, men hvem som skulle ha beskjedene og hva det egentlig dreide seg om, visste han ikke. Dessuten – Gestapo ville vel være ”vennligere” mot et barn. 

Det hendte også at Kåre ble vekket midt på natten, for å finne riktig ”syltburk”. Men som Kåre sier: ”Vad mamma hade för sig, när och var och hur – det fick jag inte veta, och ville inte veta. En del handlade om att organisera ”slepp”, vapen, sprängämnen, radio, etc.; en del om att träffa folk och få rapporter, en del om att lägga upp ”linjer” över gränsen. Och framför allt – att få fram tryckeri- og dupliceringsmaterial, papper, färg, allt till de ”illegala” tidningarna. Det viktigaste av allt – information!”. Sensuren og mangelen på radioapparater førte til at informasjon utenfra ble svært viktig. I boka ”Norske penneknekter i eksil”, skriver en av de ledende ved det norske pressekontoret i Stockholm, Oddvar Aas, følgende : ”I Norge inntok Håndslag en særstilling, fordi det ble redigert så nøkternt og objektivt. En ganske livlig meningsutveksling etter bladets start førte til at redaksjonen satte til side all propaganda og lot fakta tale – selv om de ikke alltid var så bekvemme.” 

Det finnes brev fra hennes kontakter i Norge, mange fra ”Andreas”, ”Else” og ”Blåskjell”. Her kommer de med ønsker om hva Gerd skal sende – penger til dekning av gruppenes utgifter, trykkeriutstyr, medisiner, i tillegg til Håndslag – og tobakk! Det var stort behov for medisinsk utstyr og mat til mennesker som lå i dekning – de hadde naturlig nok ikke rasjoneringskort. Gerd skriver i et brev til ”Else” at det er sendt av gårde en ”veldig laddning” medisiner, til en verdi av 2000 sv. kr, og da hadde hun oppnådd 40% rabatt fra leverandørene. Det beløpet må i dag tilsvare i alle fall 40.000 kr. Kontakten ”Else” må hun ha kjent godt, for i et brev til Gerd forteller ”Else” at hun har besøkt Gerds foreldre på Gårdmannsbråten. Det kommer også frem at ”Else” var lege. Gerds hjelpearbeid skjedde på flere fronter – dels direkte til personer og grupper, ofte familier til fengslede – dels via den svenske hjelpeorganisasjonen Norgeshjälpen, som etter hvert kom i gang.

Sønnen Kåre erindrer at en strøm av norske flyktninger og agenter passerte hjemmet i Stockholm, og ikke minst sommerhuset ”Holken” i Åkersberga like nord for Stockholm. Forfatteren Aksel Sandemose var i kontakt med Gerd, og Johan Borgen med fru Annemarta og døtrene Ane og Brett bodde hos Olle og Kåre fra høsten 1943 til våren 1945. I oktober 1943 slet Gerd med bronkitt, og hun hadde lenge hatt høyt blodtrykk. Den 30. oktober skulle hun møte Olle hjemme hos et vennepar til middag. Kåre var hos sin farmor. Men da Gerd ikke kom, ringte Olle til Kåre for å høre om han hadde vært hjemom. Det hadde han ikke. Olle og en fetter, som var lege, dro da hjem til Santessons. Dit kom også Kåre . Der fant de Mosse på sengen. Hun hadde falt om med hjerneblødning mens hun kledde seg om. Ambulanse – sykehus – død.

Gerd Santesson var norsk. Hun var ikke bare norskfødt, men hun tenkte, arbeidet og levde for Norge i alt hun gjorde. Gerd fortalte nok aldri sine foreldre hva hun drev med, men de forsto det nok. Ifølge Eivind Pedersen, forpakter på Gårdmannsbråten fra 1938, sa hun en gang at det var slitsomt med to fedreland. 

Gerd Santesson fikk ”Haakon den 7des Frihetskors” posthumt i 1946.

Se mer: Follominne 2009, Dekknavn ”Faktum” – Gerd ”Mosse” Santesson.